onsdag 18. april 2012

Passasjerlister og navneproblematikk

Dick Eastman tar i sin blogg opp problematikken rundt etternavn på Ellis Island, og stavingen av disse. Faktum er at mellom midten av 1860-årene og til begynnelsen av første verdenskrig gikk storparten av trafikken fra Norge til USA og Canada om andre land, først og fremst om England.

Dette betyr at det i hovedsak var personer som ikke snakket norsk som tok i mot informasjonen fra de reisende. Det ble fra 1869 mulig å skaffe billett helt frem til bestemmelsesstedet. Men hva med håndskriften på billetten? Var den vanskelig å lese? Hva med koppeattesten eller presteattesten som ofte fulgte med utvandreren som "legitimasjon"? All informasjon om utvandreren var på norsk, med mindre denne ikke var en såkalt "PrePaid Ticket" - altså sendt fra slekt og venner i USA eller Canada til utvandreren i Norge.

Kunne den som reiste lese og skrive? Skolegangen på denne tida var i hovedsak omgangsskole, selv om det allerede i 1827 kom en lov om fastskole. Ikke var det skole hver dag, og skolegangen var avhengig av hvilken inntekt foreldrene dine hadde. Kanskje måtte ungene prioritere arbeid hjemme framfor skole for å få alt til å gå rundt.

Kanskje tok de seg ikke mye tid til å se på navnet på billetten i det hele tatt - kanskje de rett og slett bare skrev ned det de hørte. Det fantes tolker. Vi har funnet noen få som i folketellingene for England står som norskfødte og tolker. Men når dette dreier seg om under 10 personer for hvert tiår i Hull og Liverpool, som var de største emigranthavnene, så sier det seg selv at de kunne ikke rekke over de mange tusen reisende.

Navnene ble ofte "amerikaniser" etter at de hadde slått seg ned i Nord-Amerika. Det ser ut til å være tendenser mot at de som kom tidlig (før 1870) i større grad holdt på den norske varianten av navnet sitt enn de som kom senere. Jeg tror at dette også var avhengig av hvor de slo seg ned, om dette var et veldig norsk strøk, eller om de bodde sammen med folk fra flere nasjoner.

Det vil til tide være vanskelig å finne det rette navnet. Søk både på patronymikon (farsnavn) og navnet på siste bosted, da de ofte tar et gårdsnavn som etternavn. Det finnes en oversikt over norske fornavn og hva de kan ha blitt endret til i min bok "Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825-1930".

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar